LYRISKE PERLER PÅ EN SNOR

 

Det var på en visejam under visefestivalen på Vinstra i 1990 at jeg første gang hørte Viseklubben BØRRE. Jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye av hva de sang bortsett fra at et kvinnelig medlem i klubben fremførte visa ”Ta vare på livet nå”.  Jeg hadde aldri hørt visa eller hørt om BØRRE for den saks skyld, men ”Ta vare på livet nå” satte seg fast inne i hodet mitt og ble der.
 

Senere ble jeg kjent med både BØRRE og Marianne Kostøl som gjorde slikt inntrykk på meg den gangen. Det viste seg at hun selv hadde skrevet visa tre år tidligere. Ja, det var til og med den første visa hun noen gang hadde skrevet. Det føles derfor riktig at akkurat denne visa er åpningssporet når hun nå endelig har spilt inn en solo-CD.

I årene som har gått siden 1990 har jeg hatt flere anledninger til å høre Marianne synge og jeg har fulgt med i utviklingen hennes både som viseartist og som viseskribent. Med et par unntak har jeg assosiert Marianne med humoristiske viser som det er lett å dra fram på visetreff. Det er derfor en ny Marianne jeg møter på CD’en ”Ta natta tilbake”. Hun har laget en lyrisk og vakker CD full av viseperler. Her er ikke morsomme historier, men lyriske refleksjoner over livet.

Arrangementene er blitt til i samarbeid med musikerne Bjørn Holm (bass), Sigrun Eng (cello), og Harald Skullerud (perkusjon). I tillegg er Kim Stian Gjerdingen Bakke med sin klassiske gitar med å løfte ”Ta vare på livet nå” opp på et nivå jeg aldri har hørt den før. Stort sett er det blitt flotte arrangementer bortsett fra når perkusjonisten ved et par anledninger lar seg rive med litt for mye og lager for eksempel tordenvær i stedet for ”sus i sivet”.

Til gjengjeld skal perkusjonisten Skullerud ha en stor del av æren for at ”Ta natta tilbake” etter min mening er blitt den beste visa på CD’en. Teksten som så absolutt er CD’ens sterkeste og beste, henvender seg til en mishandlet kvinne. Det høres ut som om Skullerud virkelig har lyttet til teksten og tatt pulsen på innholdet – han lever med og understreker de redde, sterke hjerteslagene til den mishandlede kvinnen i visa. Trommene understreker det mørke alvoret. Redselen understrekes også ved hjelp av de andre instrumentene – visa blir suggererende – nesten så det svinger. Dette er sterkt!

Marianne henter oss inn igjen med en gang på neste spor. ”Vuggevise” (som kunne vært skrevet til den mishandlede kvinnen) er en vár og nydelig vise. Trommepulsen slår roligere og den flotte celloen er prikken over i-en. Melodien surrer fremdeles i hodet mitt.

Men til tross for flott cellospill og ditto bass-spill, er dette først og fremst Mariannes CD. Hun har laget alle de iørefallende og varierte melodiene og tekstene hvis innhold riktignok ikke alltid er like lett forståelig ved første gjennomgang, men det gjør ikke noe. For det er Mariannes stemme som gjør det hele så vakkert og godt å lytte til. Enten har produsent Arne-Peter Rognan bedrevet magi eller så har hun øvd i smug. For slik har jeg aldri hørt Marianne før!

CD’en er spilt inn i Jar kirke og kirkerommet kler virkelig artisten. Det blir nesten sakralt noen ganger, som ”Rop i natten” hvor blant annet annenstemmen hennes blir som et instrument. Også i visa ”Stille morgen” kommer stemmen ekstra godt til sin rett, og hun leker med den. På denne visa har musikerne fått fri og Marianne spiller gitar alene – og det holder i massevis og vel så det. Det er noe med kun en stemme og en gitar!

Marianne tar farvel med en stev-lignende vise sunget à capella. Her er det virkelig variasjon både i melodier og arrangement. Dette er den flott vise-CD. Gratulerer, Marianne!

Ingunn Lystad
Norsk Viseforum 1997